back

Collection 422, 2007-2017

422 original cd plates in metal container. The box were ten years on 47 meters depth in the Trondheimsfjord, Norway.

All album titles engraved on the backside.

Text by Jens Asthoff

Collection 422 (2007–2017): at first glance, a found object recovered from the water, a closed, metal cube with a handle, encrusted with rust. The oxidative growth makes it a kind of material time index, and the fact that the object can be seen and is present at all is a big part of its significance. It is in fact a waterproof metal box containing Høvik’s complete CD collection of 422 tracks from 2007, which in a kind of emotional experiment in the spirit of Albert Camus, he sunk to a depth of 47 metres in a fjord close to his hometown of Trondheim. The artist explains: “I … wanted to experience how it would feel to get rid of something as personal as my collection of CDs, with all the identity and memories attached to it.” There was no intention of salvaging it again. But even at a distance the submerged, the inaccessible, remained active. Over the course of the following years, as he suffered a series of personal crises and losses, including the death of his mother in 2010 and of his 16-year-old cousin in 2011, who lost his life in Anders Behring Breivik’s attack on the island of Utøya, Høvik increasingly suffered from bouts of depression, and the image of the rusting box at the bottom of the fjord involuntarily matured into a projection surface and metaphor for his loss. Only years later did he regain the strength and willpower to face life head-on again, and in 2017, exactly ten years to the day after submerging the box, he had it pulled back up again: “[It was] a personal ritual for me, with strong symbolic meaning.” In this way he brings the broken-off part of himself back into the physical present – but also keeps it at a distance, visible but untouched: because as Collection 422, the box remains closed and covered in rust, and the music unavailable. Thereby Høvik turns something that was emotively charged and representative of his personal history into an object of the imagination, perhaps in the sense of a “transfiguration of the commonplace”. The tangible, historical object is transformed into something aesthetic. It is no longer merely a found object but is about something (Danto’s “aboutness”); it speaks a language, is an image. In short, its “aboutness” detaches it from reality. In dealing with such imaginatively charged material, Høvik sees art as having the potential to be a religious experience (which, by the way, is also an aspect of Danto’s concept of “transfiguration”) – in the case of Høvik, it is an informal spirituality that can be experienced individually. His works appear to be driven and carried by a reflection on the miracle and the horror of the finiteness of life, they appear to exorcise ghosts and to mirror Høvik’s sense of self – often marked by existential anxiety – from an aesthetic distance.

Short version from the sinking of the box in 2007, and from the raising of the box in 2017. 3 min, original length 13 min.

Text by Tommy Høvik

Teksten ble skrevet til Trøndelagsutstillingskatalogen 2020.

Collection 422 ble startet i 2007 da jeg plasserte cd-samlingen min bestående av 422 originale cd-plater i en vanntett metallboks på 47 meters dyp i Trondheimsfjorden. På samme dag, ti år etter i 2017 hevet jeg boksen opp igjen. Både nedsenking og opphenting av boksen ble filmet av et undervannskamera. Hva verket betydde da og hva det betyr nå skal jeg utdype videre.

I 2007 da jeg senket ned boksen hadde jeg mange ulike tanker om hva dette prosjektet handlet om. Jeg så prosjektet litt som en personlig The Voyager, da menneskeheten sendte ut en utforskning romsonde i verdensrommet i 1977, med lyder og musikk fra jordkloden på en gullplate. Jeg tenkte at cd samlingen min var en slags personlig tidskapsel, begravd på havets dyp og som kanskje ble funnet som en skjult skatt en gang i fremtiden. Prosjektet var også en kommentar til et mediums forgjengelighet, da dette var noen år før cd platen mistet sin popularitet til fordel for mp3 formatet.

Kunstprosjektet var også en ironisk opphøyelse av cd-samlingen min som skulptur, da boksen ble plassert i en lokalhistorisk kontekst: på Cicignon-linjen i Trondheim. Kort fortalt er Johan Caspar Cicignon arkitekten som tegnet Trondheim etter en storbrann i 1681. Tre historiske bygg og monumenter i Trondheim ligger på en rett linje sett ovenfra, denne kalles av mange i dag for Cicignon-linjen. Disse byggene/ monumentene er Nidarosdomen, Statuen av Olav Tryggvason, og Munkholmen iTrondheimsfjorden. Cd-samlingen min ble plassert som det fjerde elementet på denne linjen, sidestilt ogopphøyd med disse andre monumentene hvor den lå i ti år.

Jeg hadde også en del andre tanker om prosjektet, men i hovedsak ville jeg oppleve hvor nært knyttet jeg var til materielle ting med affeksjonsverdi. For mange er en LP eller en cd-samling noe personlig som man har mange minner og opplevelser knyttet til. Jeg undersøkte om det ville føles som et tap eller en frigjørelse og "kvitte" seg med disse objektene, og hadde på dette tidspunktet tenkt å la boksen ligge på havets bunn for "alltid".

I de påfølgende årene skjedde noen hendelser som påvirket livet mitt i negativ retning. I 2010 døde min mor av kreft som 51 åring. Vi var nært knyttet til hverandre, og hun var en av mine nærmeste venner. Det gikk hardt inn på meg, og jeg flyktet ofte fra sorgen gjennom hard festing. Sommeren etter ble min17-årige fetter Andreas Dalby drept på Utøya. Dette var to hendelser som gikk enormt hardt inn på meg og jeg hadde egentlig ingen andre verktøy til å håndtere denne sorgen med enn samtaler med venner og rusmidler. Som 17 åring leste jeg en biografi om Edvard Munch som har preget livet mitt i større grad enn jeg tidligere har vært klar over. I boken fortelles det om en situasjon der Munch oppsøker psykolog, og spør om hans kunst vil endres om han fortsetter å gå i terapi? Det mener psykologen at det trolig vil gjøre,og Munch slutter på dagen med terapien, og lar heller sine lidelser få utløp i kunsten. Denne romantiske måten å forholde seg til lidelse og kunst på har vært med meg på et ubevisst nivå siden jeg leste denneboken som 17 åring. Mine opplevelser har fått utløp i kunsten min, heller enn at jeg har oppsøkt hjelp til å håndtere sorgen og rusproblemene. Den selvdestruktive og nedadgående spiralen fikk fortsette over flere år til jeg hadde mistet både mitt engasjement, håp og min livsgnist. I 2016 sa det stopp av seg selv, jeg hadde nådd bunnen og gikk egentlig bare og tenkte på å ta mitt eget liv da det hele virket håpløst. Det var på dette tidspunktet jeg begynte å tenke på cd-boksen igjen, og begynte å se skulpturen som en allegori på mitt eget forfall, der den lå rusten og gjengrodd på havets bunn. Jeg da tok et valg om å oppsøke profesjonell hjelp for å komme ut av denne håpløse tilstanden jeg hadde havnet i. Jeg bestemte meg også for å ta opp Collection 422, som en symbolsk handling for finne tilbake til meg selv igjen. Ved rus-psykiatrisk avdeling i Oslo fikk jeg hjelp til å slutte med all rus, og har vært avholdsmann siden februar 2017.

Tommy Høvik, 01.08.2020

Text by Felix Gemelin & Barbro M. Tiller

Collection 422 was awarded with NTNU kunstpris at Trøndelagsutstillingen 2020 in the gallery

Trøndelag Senter For Samtidskunst, Norway

Memories of an obsolete technology? A dead technology? Another era? A time capsule for exploring the universe? In 2017, 422 CDs were buried in a heavy metal box and sunk into the fjord Trondheimsfjorden at a depth of 47 meters. Nobody keeps CDs any longer. They get old and supposedly only lasts for about 25 years. Can we open this iron box and re-experience Tommy Høvik’s life and music from 2007 and earlier? Can these CDs be played now? No. This box is closed. It is a tomb, just like Braco Dimitrijević’s almost equally heavy Carrara marble stone in Sarajevo. Dimitrijević’s stone has the following words inscribed: «Beneath this stone lies a monument commemorating the victims of the war and The Cold War». In a similar way, Tommy Høvik’s box is a kind of gravestone.

All of us can all relate to gravestones. For Tommy Høvik his gravestone relates to the much too early demise of his mother and to his 17-year-old cousin who was killed at Utøya, to thoughts and experiences he had as a student with an interest in Edvard Munch and Munch’s ideas on psychoanalysis and intoxication. For the rest of us, this box is a work with a significance that extends much further than the artist’s own intentions; we see an object onto which we may project our own sorrow and our own feeling of loss. Tommy Høvik’s heavy box is a monument of which we can all make use.

For his sensibility and reflections on how to give his work universal relevance, Tommy Høvik is awarded NTNU’s Art Prize for 2020.

Collection 422, 2007

Galleri 21:24, Oslo.

2010

Text by Solveig Lønmo

Personlig nostalgi - eller kynisk handling?
Symbolsk ritual - eller en parodi på mystiske konspirasjoner?

Oppriktig biografi - eller kvantefysisk spill?

Collection 422 er a) et konsept, b) et konkret objekt plassert på et navngitt sted, c) en fysisk handling, og d)dokumentasjonen av denne. Kunstnerens cd-samling, som består av 422 originale cd'er, er lukket inne i envanntett beholder og senket ned på havets bunn. Plasseringen er navigatorisk bestemt til et punkt på Cicignon-linjen mellom statuen av Olav Tryggvasson og Munkholmen. Nedsenkingen ble filmet av en undervannsbåt. Deteneste som er igjen på jordoverflaten av de rundt seks hundre timene med musikk er en miks på 2 timer, 22minutter og 22 sekunder, satt sammen av en liten del av en av låtene fra hvert album.

Det kan være nærliggende å tro at det hele er en spøk; Stig Tommy Høvik har vel ikke kvittet seg med så stor verdier,både økonomiske og affektive? Men boksen er til salgs, og han har ikke som mål å lure sitt publikum. Vi har all grunntil å stole på konseptet. Men si nå at boksen var tom ; Ville det gjort noe vesentlig med kunstverket?

Om det var like stor sannsynlighet for at boksen var innholdsløs som full av musikk; ville vi hatt en annen oppfatning avprosjektet? Det blir som med Schrødingers berømte katt. Katten er plassert i en lukket boks. Det er like storsannsynlighet for at katten lever som at den er drept av en dødelig dosegift. Det ene alternativet er ikke det spor mersannsynlig enn det andre. I følge kvantemekanikken er katten i en superposisjon; den er teoretisk sett både levende ogdød. Intill vi åpner boksen og finner denenten levende eller død.

Å bestemme intensjonene bak Collection 422 blir også et valg mellom to like sannsynlige, men motstridende hensikter.Det er til å bli klok på om verket er en romantisk forherligelse av en svunnen ungdomstid, eller om det snarere liggernoe brutalt og kynisk ved å kvitte seg med endel av sitt gamle liv. Det er likeledes enten noe høytidelig eller noe hånligved boksens nøye utvalgte plassering. All den tid boksen forblir forseglet på havbunnen står vi oppe på land med beggedeler, et "både-og". Og dette er nettopp noe av det som gjør konseptet til kunst. Det vekker motstridende følelser ogmeninger, og vi gynger på ambivalent grunn. En eventuell kjøper vil kunne bringe cd-samlingen tilbake til hverdagen,

tilbake i cd-hyllen og bort fra dens paradoksale stilling som noe"både-og". Eller vedkommede vil kunne bevareparadokset slik det er, og kjøpe både den levende og den døde katten - altså la boksen forbli uåpnet under vann.Konseptet Collection 422 har altså to mulige, i utgangspunktet uforenelige, skjebner; uendeligheten og uendeligheten.Foreløpig rår begge.

Solveig Lønmo, 2007

Collection 422, 2007

Galleri KIT, Trondheim

2007

back