back

Utstillingstekst av Eivind Hofstad Evjemo

Merket du at nattlyset selvantente da du kom gående i halvmørket. Hørte du en mor rope sitt barn til kvelds og dører som slo igjen. Var du egentlig noen gang mer enn en skygge over grusveien dengang. Hvem hadde egentlig beskyttet det gode gjennom århundrene, hvem sørget for at hemmeligheten nådde fram. Var det gjeterne under stjernehimlene, gutten under bordet eller jegeren i skogen ...

Sovnet du så i en kveld i bondens fang og endte opp med å stjele bondens drøm. Ble du en tyv fordi markedene forsvant og kvinner døde. Trodde du at stillheten hadde hjerteslag og at du og din far skulle få leve forevig. Satte du fra deg skinnskoene og gikk inn i det fremmede huset. Satte du deg ved bordet og lot som om du var en av dem. Eller så du at vinden blåste ut dine kakers lys, at eventyrerne hadde blitt forvandlet til skjeletter i dunsoveposene og at trebruene i skogen var merkelig forkullet. Så du hellig snø drysse ned fra taket og at bålene ble tent. Hørte du trillebårer bli skjøvet gjennom natten, barna som ble båret hutrende ut under teppene og at det luktet gass i skogen. Forsynte du deg for mye av det som ikke var ditt. Skjøt du en elg i flukten og la deg til å sovne på post. Våknet du av følelsen av å ha klødd ditt eget barne-øye med den voksne fingeren din. Så du ferjene gli ut på fjorden med sivilisasjonen pakket ned i kakebokser og sildespann. Hvem plantet potetene bak huset og hvem stjal dem. Hvem sådde karse i jorden under neglene og hvem åt det ... Visste du at det i havnebyene på 1500-tallet fantes kvinner som beskrev deg fullt ut. Visste du at du en gang hadde oppstått i en synsk kvinnes profeti og at hun gråt for deg. Visste du at ditt nærvær lenge ikke var ønsket og at du lenge lå ubefruktet i mørke. Men ble du til slutt noe mer enn en skygge der du sto og tømte lommene foran vaskemaskinen. Ble du en forløsning av profetier eller svelget du medisiner bare for å drømme de gamle drømmene på nytt. Føltes du noen gang at du kom noe nærmere sannheten, eller så du egentlig mer med misunnelse enn mistro på de troende. Våknet du en natt med huden klistret til sofaen, med avskjedsbrevene skrevet på hendene. Hørte du mennene kjøre til fronten med spader og blod. Kjente du lukten av bålene som brant der inne i framtiden, hørte du skjelvingen fra fjellhallene der krigene ble forberedt ... Så var du også hesten som lå hardt skadd på slagmarken og i korte øyeblikk tok seg til å puste din pust.

back